Skråblikk fra en gammel traver

Gamlekar`n skråblikk

Lederskap, rangording, være sjef, alphahan og det som dertil hører til fra begynnelsen av mitt liv som Gud, hold jeg på å si, men som mitt liv med hund. Jo, jeg tilhører nok gamlekara i alder og erfaring.

Begging the question.
Det betyr at man på forhånd må ha konkludert med det samme for å kjøpe andres argumenter.

Uenigheter om dressur og trening av hund engasjerer og slik det er med alt annet, så dukker det opp nye tanker og annerledes tilnærminger. Vi gamlekara, fra nå av ”vi, er helt i rute når vi nå lekser opp for de unge ”forvirrede” akademikere at de egentlig ikke vet hva hundedressur er og at de har missforstått en hel del som tidligere var etablerte ”sannheter”. Og verst av alt, de har ikke bidratt til å bygge opp den hundekulturen vi har i Norge. Den er det såvisst vi som har sørget for.

Som med alt annet, vi gror fast i gamle overbevisninger. Vi konkluderer og blir låst i den konklusjonen. Når man da møter på andres innfallvinkler, nye tilnærminger, så avvises disse fordi de stemmer ikke med den forhåndskonklusjonen man allerede har bestemt seg for å ha eller har..Og så glemmer vi at kultur ikke er statisk. Den bygges fortsatt i dag og unge "spirrivipper" er med å skape og forme den.

Man kjøper bare de argumenter som stemmer med det man allerede har konkludert med og spørsmål som skriker etter svar, blir ikke besvart. Man havner bare i sirkelargumentasjon ala:

”Jeg har rett fordi jeg mener jeg har rett fordi det er det jeg allerede har konkludert med”!

Men i dag er altså nye tendenser i ferd med å etablere seg. Folk er blitt mer bevisste på hva det er som faktisk gjør at hunden lærer. Når man vet hva som fører til hva, så kan man effektivisere og få en målrettet læring.

Ja, har eieren mulighet til å bli hundens primærforsterker? Mulig om man da trener man med positiv straff som filosofi. Om hundens primærforsterker ligger i å utføre atferd for å unngå ubehag, så tja?

Om man ønsker å trene positivt med belønning/lek, så kan ikke eieren bli annet en sekundærforsterker i beste fall. Det er en naturlov. Læringsprinsippene bygger på naturlover og er entydige og man slipper derved å tolke dem i særlig grad.

Vi mennesker har trent lært opp dyr i årevis og kravene øker alle veier og det er kjekt å vite hvordan man unngår fellene. Tidligere, hvor man ikke kjente til hvorfor, fordi læringspsykologi bare var noe som berørte oss mennesker, trodde vi, så brukte man samme mal på alle hunder stort sett og de hundene som falt igjennom og ikke tilfredstilte de krav eieren hadde, ble skiftet ut. Jeg husker selv hvordan vi bytter hunder omtrent som man bytter skjorter, inntill man fikk en som passet. Da tilskrev man selvfølgelig topp – plasseringene; dyktig trener jobb.
I dag stiller vi andre krav og ønsker å vite hva som faktisk skjer, slik at flere hunder får sjangsen til å ”spise kirsebær med de store”. Et ganske rimelig krav egentlig.

På en måte forstår jeg hvorfor vi reagerer så negativt på for eksempel klikker-trening. Alt for mange, dessverre, rundt om i hundemiljøer, klikker uten mål eller mening og det fører ofte galt av sted. Selvfølgelig tror de som observerer dette at dette bare er noe tøys å drive med. Og det har de helt rett i. Det er elendig reklame for filosofien.

Vi ser det vi ønsker å se og legger de føringer vi ønsker å føre og drar mer enn gjerne uttalelser ut av sin sammenheng. Et typisk slik eksempel er ”Hunder som drar i båndet får ingen tur” Ja jeg vet, fordi det var jeg selv som kom med den uttalelsen. Det var ganske hendig å utelate alt annen jeg sa i det rådet jeg gav om å starte på et læreprogram for å lære hunden å gå tur i slakt bånd..

Kanskje vi bør stille oss spørsmålet; ”Er vi egentlig uvitende”? Det er snakk om operante og klassisk betingende atferder. Når vi skal lære hunden noe, så er det alltid operante atferder eller de viljestyrte vi kan gå inn og endre via læring. Atferder som hunden har fordi den er hund (klassisk betingede) er ikke gjenstand for særlig læring. Men kan bruke dem med hell som forsterkning for viljestyrte atferder. Et typisk eksempel på det er i RIOS. Det å få gå etter fuglen i oppflukt er en så vannvittig ”belønning” i seg selv at det å bli sittende å vente på lov, er et lite ”offer” for hunden og en enkel sak å lære den. Jo sterkere belønningen er jo lettere er det å forme atferd som fører til den belønningen. ”Belønningsjunkies” er lett å lære opp. Men betingelsene er at hunden har lært spillereglene ”Learn to Earn”

Vi som hundeeiere slipper dermed å konkurrere med hundens naturlige drift. Vi utnytter den.

Heldigvis er det vi kaller ”skrivebordsteorier” nå tatt med ut i praksis. Det er ikke lengre bare teorier, men observasjoner av hva som faktisk skjer. De ”teorier” vi sitter igjen med stemmer da med praksis for vi har snudd på flisa. Praksis og teorien stemmer overens. En ”teori” er bare en forklaring på hva man faktisk observerer.

Straff?
Vi har vært så inngrodde i gamle forhåndskonklusjoner om korrigering og straff at vi har ikke sett andre løsninger. Og det er forståelig egentlig. Man ser en reaksjon hos hunden tvert og får dermed bekreftet at det er slik det skal gjøres. Straff er altså forsterkende ført og fremst for strafferen.
Jo da, straff er utvilsomt avskrekkende. Tenk bare på hvor hurtig brent barn skyr ilden. I mellommenneskelig situasjoner er straff og trussel om straff en helt annen sak enn det er ovenfor hunden. Den er bare et dyr og mangler evne til å tenke konsekvenser. De forholder seg til de konsekvenser som de faktisk opplever i praksis.

Vi har heller ikke fått med oss at straff ikke bare handler om fysisk straff. I vårt samfunn og i mellommenneskelige relasjoner, er faktisk enhver form for fysisk straff forbudt. Får du fartsbot, så er det negativ straff eller fravær av et gode, nemlig pengene dine. Denne formen for straff bruker for eksempel klikkertrenere hele tiden. Det er et helt nødvendig redskap. Så jo da, ”straff” er en viktig ingrediens man ikke kommer utenom.

Negativ straff er ett langt mer effektivt og bedre redskap for å forme atferd enn positiv straff noen gang vil være.
Årsaken til det er klar nok den. Uten noe å belønne hunden med, så får vi ikke lært den noe. Det er en naturlov. Hunder og alt som lever og har ryggrad har atferd som er tuftet på en ting…å oppnå fordeler. Oppnår den ikke fordeler så dør den rett og slett. Uten mat f. Eks. er det over og ut. Derfor er mat og andre positive primærforsterkere de mest effektiv atferdsforsterkere vi har.

Timeout
Slik ”timeout” brukes for eksempel, så er det langt unna slik vi har forstått det.

Timeout er effektivt fordi det fører til at muligheten til primærforsterkeren rett og slett forsvinner. Å bli satt vekk i et annet rom har lite eller ingenting med timeout i treningsøyemed å gjøre. Å hevde at de som bruker timeout mener at hunden sitter avstengt og reflekterer over hva den gjorde galt, er egentlig bare tull hevde.

Hunder som utsettes for positiv straff blir lett passive. De tør ikke prøve og feile. De har erfart at å holde seg i ro fører til minst trøbbel. Derfor kastes det blår i øynene på vanlige hundeeiere. Bare man korrigerer tilstrekklig, så blir hunden lydig. Den blir ikke det, bare passiv.

Når man så kommanderer hunder som er trent med korrigering, så vil ”rett” atferd, det vil si, å etterkomme ordre, bety fravær av ubehag. Jo det er effektiv læring. Vi også lærer oss kjapt hvorfor det er smart å gå rundt sølepytter eller la være å ta på varme kokeplater.

Om man observerer hunder som er riktig klikkertrent for eksempel så ser vi kreative ivrige hunder som tør å prøve noe nytt om det forrige forsøket ikke funket. De er trygge i sin fremferd og har lært å bruke vennlige spilleregler ovenfor andre. Den lærer å ikke utagere mot andre hunder, den lærer raskt å sladre til eier om ting i miljøet før eieren ser det selv, en nyttig egenskap. Man lærer den kjapt å tilby ”alle fire i bakken” når man stopper for å prate med noen. Det er ikke kjekt med hunder som hopper opp på folk.

Hva skjer?

Vi har trodd at alt av uønskede atferder må ”korrigeres” bort uten å forstå at hunden faktisk må lære hvordan den skal oppføre seg. Det er på samme måte som med barn. De går på skole for å lære hvem hva hvor, uten fysiske korrigeringer. De samme prinsipper for mestring gjelder selvsagt for hunden vår. Så slenger ofte vi fram dette med brannslokking og tror at da bruker vi straff lell. Ja det kan hende det faktisk, men da er det brann- slokking. Det er ingen grunn til å harselere over det. Ingen vettuge mennesker står stille å ser på hunden ruser mot en trafikkert E6. Da brøler man, eller hva som finnes formålstjenlig for å stoppe den der og da. Men da trener man ikke.

Utagerende hunder oppstår lett ved positiv straff fordi eieren legger bare ”lokk” på uønsket atferd. Den fjernes ikke, undertykkes. Hunden går dermed rundt som en trykkoker hvor eieren stadig må bruke samme virkemidler når det syder. Straff avler som kjent straff. Derfor blir vi hengende fast i gamle forhåndskonklusjoner, holdninger og sirkelargumentasjon noe ala; Per har rett fordi Per sier at alt Per sier, er rett.

Rang og lederskap
Vi henviser ofte til tipspempora. Vi mennesker er ikke hunder og vi klarer rett og slett ikke å være ”i ulvemors sted”. Grunnen til det er så åpenbar at den ikke burde nevnes engang. Vi er ikke hunder! Bare noen få mennesker klarer å tilnærme seg tispemors dyktighet i oppdragelsen av valper. Men selv de kommer egentlig til kort. Også alfaulven i flokken er suveren i så måte og når vi mennesker skal inn og bruke de samme metodene ovenfor våre hunder, så blir det som regel galt. Tispemors påvirkning er viktig i valpens pregningsfaser, for å få den til å fungere fra et etologisk synspunkt. Men våre hunder skal ikke fungere i noen ulveflokk ute i skauen. De skal fungere her i vårt urbaniserte miljø med naboer vegg i vegg, med barn med uforutsett atferd, joggere, syklister osv… og da må man lære opp hunden til å takle de utfordringene.

Ja å være konsekvent er viktig. Det gir forutsigbarhet og trygghet. Det gjelder uansett hvordan man trener hund og klikketrenere er meget konsekvente og forutsigbare. Det må de være om man ønsker å nå sine mål. Etter at jeg selv satt meg sikkelig inn i hva positiv forsterkning gikk ut på, så oppdaget jeg hvor viktig det er å være konsekvent. Konsekvent fikk en helt annen betydning.

Kontroll og styring

Vi mener hunden ikke klarer å finne ut på egenhånd hva vi ønsker. Det trenger den ikke å gjøre fordi den gjør som den selv ønsker. Den finner selv ut hva den ønsker å gjøre. Den kan allikevel ikke norsk. Hvordan er det mulig å lære hunden et helt eliteprogram i lydighet uten at den vet hva vi ønsker? Den utfører øvelsene fordi den ønsker det selv. En klikkertrener gir ikke hunden kommando ”GÅ I RUTA”. Det er vanskelig for hunder som ikke tør å prøve og feile, om ikke umulig å få hunden til selv å tilby og orientere seg i vår verden med selv valgte atferder som kan belønnes. Vår filosofi hindrer hunden i det fordi det stimulerer passivitet først og fremst.

For klikketrenere er det en enkel sak fordi hele konseptet er bygget rundt det..

Alle hunder har atferd og noe er ønskelig og annet er uønsket. Vi legger lokk på uønsket atferd og legger derved også lokk på atferd…. Klikkertrenere lærer hunden å tilby atferder og å være rolig er en av dem.

Vi tror at gjør du ikke som oss, så går alt den gale veien. Det er det samme som å underkjenne andre sine ideer tanker og også praktiske resultater.

En dame sa til meg at hun antagelig hadde missforstått alt med positiv trening etter å ha lest hva vi gamlekara sier. Hunden hennes måtte være stokk dum den også for ikke stjal den fra bordet eller gjorde noe som den ikke skulle gjøre. Snill med barn og en fremragende familiehund og helt i toppen som lydighetshund. Dette forsto hun, var noe som ikke var mulig i følge oss gamlekara fordi hunen var utelukkende trent med positiv forsterkning. Litt sarkastisk spurte hun om hvordan hun skulle få hunden til å gjøre noe galt slik at hun fikk korrigert den for det..


Vi forklarer altså mer enn gjerne hvorfor klikketrening ikke fungerer selv om vi aldri selv har satt oss ordentlig inn i hva det egentlig dreier seg om. Vi baserer oss på hva vi ser rundt om av ”ikke klikketrenere” som klikker, driver på med. Men som seriøse hundemenneske, bør vi ikke prøve å se litt videre? Se hva som egentlig ligger bak? Nei som nevnt så passer det oss ikke fordi det er ikke det vi har konkludert med. Det er ikke verd å snu for mange steiner. Vi kan risikere å oppdage noe man ikke ønsker å se.